Lises fantastiske verden

Så om æ hadde hatt en musikkskriver te mitt liv- en themesongwriter, så hadde det vært kent. korsn e det noensinnne mulig at det e det akkurat ka æ føle, og æ føle det like sterkt kver gang æ høre på musikken? Og for å være ærlig, så huske æ ikkje tekstan utenat, men når æ syng tekstan sammen me når æ høre det, så e det akkurat det æ føle. Det gjør mæ forelska når æ e forelska, (og når æ ikkje e det også) og det får mæ te å føle som : nu stängar jag sjelen, nu klemmer jag ihjel den... Så rart å føle sæ like forelska når æ høre på kent, som æ var en gang når æ lå i ei seng, og så på hvitmalingen i taket som en begynnelse på et ark av alt som skal nedskrives av tanka og ord man føle. Å se en annen person i øyan og la teksten som strømme ut, være ordan man ikkje sir te kverandre. Tenk om når æ begynne på westerdals, så kan æ klare det like bra. Det e skremmende å ha det du vil ha innen rekkevidde. Det e skremmende å få gitt noe som du har håpet på, men ikke tørr å drømme om for hardt, for du vil ikke bli skuffet. Og når du får det og veit at man ikkje tas ifra det, så e det skummelt også. Angst ligg i både det man har og det man drømme om. Så på en måte så vinn eller tape man aldri. Rar tanke. Syns det meste e snålt nu om dagen. Ikkje snålt dårlig, men ikkje helt snålt kjempe bra heller. Alt e liksom så balansert. Alt det dårlige får en balanse av at det skjer veldige gode ting også... huff, klare ikkje å forklare det på noen god måte. Det e bare snålt alt samma.... nu e det natt... og nu må æ sove.

Oslo, 7 juni. Senga
Hva har skjedd siden sist: Jeg har vært i Kina i en måned,  og så dratt til sør afrika.
Jeg har hoppet i fallskjerm, dykket med hvithai, klappet en geopard, holdt en pyton, spydd i tre timer grunnet sjøsyke, kommet inn på westerdals, og blitt singel.

Long story short. Jeg kan ikke beskrive noe særlig, for det er for stort alt sammen. Men jeg har det bra. Og jeg gleder meg til å begynne på skole. Syklet hjem fra arnhild, og følte mæ fri og lykkelig, og akkurat på den turen, følte jeg at jeg eide hele oslo fra mine to rullende dekk

Peace out.

Tirsdag 19. 02. 2008. Da sitter jeg her. På flyplassen. Flyet er overraskende nok gått uten meg, men det er jo ikke uvanlig. Jeg regner med på et år så mister jeg rundt 4 fly årlig. Eller kanskje seks. En god del iallefall. Det er ikke slik at jeg er sur engang- skremmende, ikke sant? Jeg er så vant med det at jeg har bestadig med meg litt cash, så jeg kan ombooke til et nytt fly. Men følelsen i dag... Vent, la meg sette dere helt inn i det.: først stod jeg opp kvart over fem i natt for å rekke det forbanna flyet. Så stressa jeg rundt på kjøkkenet og prøvde å spise altfor varm havregrøt samtidig som jeg prøvde å stappe sekken full av altfor høyhelte sko og kjoler (som om jeg skal bruke det på reisen min uansett?). Og når jeg endelig var ferdig med å brenne grøt ned i halsen, kastet jeg meg rundt og sprang ut døren for å bare misse trikken med et minutt. Surt. Når jeg skal kjøpe billetter på seven elleven, er de utsolgt for alle typer billetter. Kjipt. Og når jeg endelig sitter på trikken, kommer den uvinnelige tanken- rekker jeg flyet, eller? Jeg har kommet ti minutter før det går og det har ikke vært noe problem, men noen ganger er man ikke fullt så heldig. Flyplassen: jeg løper opp trappen til avgangshallen, og alle mennene med svart jakke og stresskoffert ser rart på meg, der jeg pustende og pesende tramper opp trappen med to store sekker på ryggen og jogger forbi dem alle sammen om enn litt hesblesende. Fra trappen er det småsprint til innsjekkingen- legger sekken på båndet, smiler så bredt jeg får munnvikene til å strekkes og sier: trondheim- 07:15. - 07:15? Til trondheim? - -Ja, til Trondheim, ja. (smiler strekker ut i uant rekkevidde) - du, den gaten har jeg stengt, jeg. (Smil som blir værende, enn litt mer stivt. ) - Har du det, ja?...ja. Er det noe mulighet for at jeg bare kan springe til flyet, det er enda 20 minutter igjen til det går? Det var ikke det. Følelesen er som kom da er den som har sittet igjen og har banket seg ned i bevisstheten min de siste timen. Det var akkurat samme følelse som jeg fikk da jeg skulle besøke Petter i Paris, og på turen hjem stod jeg på flyplalssen challe de guile (or something?) og fant ut at flyet mitt gikk ikke før neste dag. Og den ble bare mer inprintet når jeg etterpå tar flytoget feil vei, og er på tur inn frankrikes mer landlige side, og ikke er i nærheten av paris, dit jeg egentlig skulle. Da satt jeg etterpå på toget tilbake og hørte på foo fighters´ the best of you. Nå sitter jeg og hører Beatles og tenker; shit man. Neste gang tar jeg tog. I går bestillte jeg billetter til Sør Afrika. Gleder meg mer enn himmelen er høy. Besøker Ole i mai, og bli 2, 5 uker. Jada, tror ikke det blir så ille. Og om en liten måned er jeg i beiing. Ikke ille. Ikke ille i det hele tatt.